Skriftet er J. S. Steen: Det parlamentariske Demokrati — i lys av det nye livsbillede (Det Frie Samfunds Forlag, Bergen 1936, 68 sider). Det stod opprinnelig som artikkelserie i Samfundsliv og hører til B. Dybwad Brochmanns krets — forordet er datert Trondhjem 3. september 1936 og henviser til Det levende samfund og Folk spør for hvordan det «virkelige demokrati» ser ut.
Forordets tese: parlamentarismen er ikke et virkelig folkestyre, men den mest demokratiske statsform som finnes. Krisen den nå er inne i, er ikke demokratiets fallitt, men et varsel om at det må forvandles til virkelig demokrati — og Norge har best forutsetninger for å ta det skrittet først.
Kap. I–II: Meningsløsheten og dens historiske opphav. Overalt ellers krever vi fagkunnskap, men til samfunnets mest ansvarsfulle verv stilles ingen krav. Steen bygger hele boken på et sitat fra en autorisert gymnaslærebok (Jensenius, Samfundslære): det kreves ikke av stortingsmenn «at de forstår seg særlig på statssaker». Forklaringen er dels psykologisk (Brochmanns påvisning av at mennesker tenker som i drømme om kollektive forhold), dels historisk: parlamentet oppstod i England som folkets organ mot statsmakten, en kraft nedenfra og opp. Da det til slutt ble sterkere enn kongemakten, overtok det statsmakten — og skiftet dermed vesen. Fra da av representerte det staten overfor folket. Folket står igjen uten noe organ mot staten; Stortinget bevilger ikke lenger skatt, det pålegger skatt.
Kap. III–IV: Dobbeltspillet. Maktfordelingen mellom Storting og regjering er etter 1884 rent formell — regjeringen sitter på Stortingets nåde. Men formen består, og den skjuler realiteten. Steen beskriver mekanismen som en fortrengningsprosess: når den ubehagelige tanken nærmer seg bevisstheten, glir oppmerksomheten over på Stortingets formelle rolle som «folket i miniatyr», og tanken forsvinner. Han påpeker også at Venstres gamle slagord «all makt i denne sal» var demokratisk i unionskampen, men at engrammet «mer makt til Stortinget = mer frihet» nå betyr det motsatte.
Kap. V: Skiftet staten vesenet? Nei. Statens "vesen" er å være suveren maktinstans; kriteriet er politi og militær. De forsvant ikke med parlamentarismen. Åndsfriheten gikk dessuten forut for den, og er ikke en del av systemet.
Kap. VI–IX: Interessemotsetningen — og konklusjonen. Kjernen i boken: den samme forvandlingen parlamentet gjennomgikk historisk, gjentar den enkelte representant personlig idet han trer inn i salen. Han går fra samfundsmedlem til parlamentsmedlem, og interessene hans skifter. En interesseendring er ikke en fysisk størrelse — det er en mentalitetsforandring, og samtidens materialistiske vitenskap er blind for slikt. Herskeren har interesse av å herske (Steen gir en psykoanalytisk forklaring med over-jeg og nevrotisk kompensasjon); de undergivne har interesse av frihet. I tillegg dominerer «pengekapitalen» representantene utenfra. Resultatet: den som velges inn for å avskaffe overklassen, blir selv overklasse — «all demokratisk-parlamentarisk politikks tragikomedie». Samfunnet er en organisme; staten finnes bare fordi menneskenes sociabilitet er underutviklet. Folket har derfor interesse av å gjøre staten overflødig, parlamentet av det motsatte. Konklusjon (kap. IX): det parlamentariske «demokrati» er intet demokrati.
Kap. X–XII: Krisen. Anvendt på 1930-årene: fattigdom midt i overfloden, med USA som eksempel. Innvendingen om at politikerne da vel vil løse krisen, avvises — en effektiv løsning ville kostet tvangsstaten dens eksistens. For samfunnet som helhet finnes ingen varemangel, bare overflod; altså ligger krisen i forholdet mellom mennesker, og det er av mental art. Det samme gjelder den sosiale og den politiske siden. Krisen er en mentalitetskrise. Løsningen kan ikke tvinges fram med mer statsmakt, bare komme frivillig — og gjør dermed staten overflødig.
Kap. XIII: Det gamle og det nye livsbillede. Bokens filosofiske midtpunkt. For 500 år siden fikk vi et nytt verdensbillede, men beholdt det gamle livsbillede, med tre pessimistiske grunntrekk: verden er for fattig for alle; livet er nødvendigvis kamp for tilværelsen; mennesket er ondt. Alle tre avvises. Teknikken har gjort verden rik nok. Kampen menneskene imellom er slått over i sin motsetning — en kamp mot tilværelsen der alle taper — mens den virkelige kampen, den mot naturkreftene, gagner alle. Og det onde er karakter, ikke natur: ervervet gjennom oppvekst, selvforakt og projeksjon, ikke medfødt.
Kap. XIV: Parlamentet og det underbevisste. Stortingsmennene er ikke kyniske, de er i god tro — innenfor det gamle livsbildet er tvangsstaten logisk nødvendig. Steen skisserer detaljert den halvbevisste sensuren som stanser den nye tanken før den når bevisstheten.
Kap. XV: «Kapitalens makt». Skarpeste økonomiske kapittel. Den internasjonale tallkapitalen (finanskapitalen) er fordringer på samfunnets nåværende og framtidige vareproduksjon — samfunnsmessig sett gjeldspapirer — som gir noen få inntekt uten gjenytelse. Makten dens hviler på en forveksling: folk blander sammen ordnet pengevesen og realkapital på den ene siden med den rentebærende tallkapitalen på den andre. Systemet krever stadig høyere priser og profitt, ellers stopper pengevesenet; derfor innskrenkes produksjonen, med arbeidsledighet og økt gjeld, fallende kjøpeevne og ny innskrenkning — en circulus vitiosus mot sammenbrudd. Siden stortingsmennene deler folkets forestillinger og ikke forstår seg på statssaker, blir de storkapitalens redskap. Det er derfor i siste instans finanskapitalen, ikke folket, som har makten.
Kap. XVI: Fordelene. Likevel: den parlamentariske stat er den frieste av alle tvangsstater, først og fremst på grunn av ytringsfriheten — som historisk har fulgt den, men ikke er en del av den, og som ikke er reell så lenge kapitalen kontrollerer pressen og kringkastingen er sensurert. Den egentlige fordelen er at systemet er det letteste å avvikle i ro og orden: nettopp fordi den øverste makt ligger hos en folkevalgt forsamling, vil den nye ordningen komme akkurat når folket er modent for den. Representanter som bærer det nye livsbildet, vil ikke gjennomgå herskerforvandlingen, fordi den forutsetter det gamle.
Kap. XVII: Avsluttende betraktninger. De som roper at «demokratiet har spilt fallitt» og vil tilbake til eneveldet, forveksler det tilsynelatende med det virkelige demokrati. Systemet feiler ikke som demokrati, men fordi det ikke er det. At de parlamentariske statene likevel har ledet epoken skyldes at England og Frankrike alt var ledende, samt åndsfriheten og den økonomiske liberalismen — ingen av delene i systemet. De nye store spørsmålene er totalitetsøkonomiske ( dagens navn er økologisk økonomi) og massepsykologiske, felt uten anerkjent sakkyndighet, og derfor er stadig mer blitt avgjort som maktspørsmål av menn som ikke forstår seg på statssaker. Systemet er blitt et karikatur.
Sluttordene: den parlamentariske statens historiske misjon var å være overgangsform til det virkelige demokrati. For å fullføre den må den gjøre det ingen stat noensinne har gjort — gå frivillig i døden. Først i det øyeblikket er folkestyret innført.